Foreleser Gustav Svihus Borgersen om kunstinteressen, studietid og samfunnsutviklinger

Uansett hvilket år du går på medievitenskap, er sannsynligheten stor for at du har hatt Gustav Borgersen som foreleser. Men forelesninger og seminarer er på ingen måte det eneste som fyller Gustavs arbeidshverdag. Etter noen google-søk ble det tydelig at det er svært mye forskjellig som foregår i arbeidshverdagen til den tidligere masterstudenten i kunsthistorie ved NTNU. Jeg har tatt en prat med Gustav, og snakket med han om hans interesse for kunst, studietid, yrkesliv, hvilke viktige samfunnsutviklinger vi står ovenfor, og medievitenskapelig kunnskap og forskning sitt potensial til å påvirke disse.

Les mer »

5 fantastiske album når vinteren slipper taket

Chasing YesterdayChasing_Yesterday_cover_art
Noel Gallagher’s High Flying Birds
2015
(foto: Sour Mash)

Etter nærmere 20 år som lead-gitarist og dominerende låtskriver for Oasis, formet Noel Gallagher sitt nye band Noel Gallagher’s High Flying Birds. Etter et kritikerrost debutalbum i 2011, slapp de i 2015 sitt andre album Chasing Yesterday.

En vil raskt gjenkjenne grep i melodier og akkordprogresjon fra Gallaghers låtskriving i Oasis på dette albumet, men likevel skiller den seg tydelig fra Oasis mer britpop-orienterte stil. Allerede i åpningssporet «Riverman» blir det tydelig at dette er et band som ikke lar seg binde av tradisjonelle rockekonvensjoner. De beveger seg over i både mer psykedelisk rock, og blander til og med inn jazzelementer i de mer nedtonede sangene. Albumet gjør seg også veldig godt som et album å høre fra start til slutt. Albumet drar seg fra åpningslåta over i «In the Heat of the Moment», en sang preget av enkel akkordrekke og deilig melodi, der bassisten stiller med en svært enkel bassgang som ikke kunne bundet sangen bedre på noen annen måte. Albumet entrer deretter en rolig atmosfære (med unntak av «Lock All the Doors»), med tydelig klang på de fleste instrumenter, som drar deg inn i en mer drømmeaktig verden. Akkurat i det man begynner å undre seg hvor de mer elgitar-dominerte sangene tok veien, blir man forløst idet roadtrip-vennlige «You Know We Can’t Go Back» pumper i gang. Deretter flyter den stille over i avslutningssporet «Ballad of the Mighty I». Deluxe-versjonen av albumet har tre ekstrasanger, der «Revolution Song» kanskje er den sterkeste av dem.Les mer »