5 fantastiske album når vinteren slipper taket

Chasing Yesterday
Noel Gallagher’s High Flying Birds
2015
(foto: Sour Mash)

Etter nærmere 20 år som lead-gitarist og dominerende låtskriver for Oasis, formet Noel Gallagher sitt nye band Noel Gallagher’s High Flying Birds. Etter et kritikerrost debutalbum i 2011, slapp de i 2015 sitt andre album Chasing Yesterday.

En vil raskt gjenkjenne grep i melodier og akkordprogresjon fra Gallaghers låtskriving i Oasis på dette albumet, men likevel skiller den seg tydelig fra Oasis mer britpop-orienterte stil. Allerede i åpningssporet «Riverman» blir det tydelig at dette er et band som ikke lar seg binde av tradisjonelle rockekonvensjoner. De beveger seg over i både mer psykedelisk rock, og blander til og med inn jazzelementer i de mer nedtonede sangene. Albumet gjør seg også veldig godt som et album å høre fra start til slutt. Albumet drar seg fra åpningslåta over i «In the Heat of the Moment», en sang preget av enkel akkordrekke og deilig melodi, der bassisten stiller med en svært enkel bassgang som ikke kunne bundet sangen bedre på noen annen måte. Albumet entrer deretter en rolig atmosfære (med unntak av «Lock All the Doors»), med tydelig klang på de fleste instrumenter, som drar deg inn i en mer drømmeaktig verden. Akkurat i det man begynner å undre seg hvor de mer elgitar-dominerte sangene tok veien, blir man forløst idet roadtrip-vennlige «You Know We Can’t Go Back» pumper i gang. Deretter flyter den stille over i avslutningssporet «Ballad of the Mighty I». Deluxe-versjonen av albumet har tre ekstrasanger, der «Revolution Song» kanskje er den sterkeste av dem.

Alt i alt er dette et flott album med både variasjon og helhet. Det blander det enkle fra Oasis med en mer utforskende og variert retning som kler bandet godt. Dersom du liker dette albumet, er det også verdt å sjekke ut deres selvtitulerte debutalbum.

Bringing Down the Horse
The Wallflowers
1996
(Foto: Interscope)

Selv om The Wallflowers frontes av ingen ringere enn Jakob Dylan (Bob Dylans sønn), er det lite som minner om hans fars musikk på dette albumet. Dette er roots rock av ypperste klasse, med et band som spiller utrolig godt sammen, og tekster som er bunnsolide fra første til siste sang.

Bringing Down the Horse er på mange måter det sterkeste albumet fra deres katalog, og produksjonen holder særdeles høyt nivå. Introen til åpningssangen «One Headlight» setter stemningen fra første tone, og introduserer instrumentene ett etter ett på lekent vis. Teksten er en av albumets beste, og dynamikken mellom vers og refreng gjør at enhver overgang mellom dem blir et høydepunkt. Orgelet som introduseres her blir sentralt gjennom hele resten av albumet, og dersom godt rock-orgel er noe du setter pris på, vil dette albumet være midt i blinken. Albumet er et læreverk i Hammond-orgel, noe som blir spesielt tydelig i låter som «Bleeders» og «The Difference» der det virkelig får anledning til å vise seg frem. Deretter følger gullkorn på gullkorn: myke og lavmælte «Three Marlenas», den raskere og gitarspekkede «The Difference», og orgelbrusende «Laughing Out Loud».

Det er vanskelig å understreke hvor høyt produksjonsnivå dette albumet holder, og det kunne vært skrevet mye om hver sang fra det. Dersom dette er en sjanger du liker godt, men ikke har hørt dette albumet, tør jeg driste meg til å si at du har en oppdagelse i vente. Og dersom dette ikke skulle være helt din sjanger, tror jeg det likevel skal mye til å direkte mislike Bringing Down the Horse.
Wasting Light
Foo Fighters
2011
(foto: RCA)

Etter stor suksess gjennom sine seks foregående album, er det i Foo Fighters’ Wasting Light at bandet virkelig får formidlet noe av sin status som liveband i albumform. Dette ble albumet der bandet droppet digitale opptak, og spilte inn alt via analogt utstyr. Resultatet er et Foo Fighters-album annerledes alle de foregående, med et lydbilde som best beskrives som rått og naturtro. 

Albumet åpner med drivende «Bridge Burning», etterfulgt av singelen «Rope» der trommeslager Taylor Hawkins virkelig får slått fra seg. Riffet er originalt, og fungerer som en maktdemonstrasjon som setter lista høyt for resten av albumet. Til tross for at dette er en av albumets kanskje beste sanger, faller likevel ikke nivået i de påfølgende sangene. «White Limo» markerer seg som en av de tyngre sangene, «Arlandria» mer dynamisk, etterfulgt av «These Days» som er «veldig Foo Fighters», en sang som også kunne dukket opp på et av de tidligere albumene. Etter mange energirike sanger er det først ved «I Should Have Known» at man får anledning til å puste litt ut, før hit-singelen «Walk» avrunder det hele med et fyrverkeri.

Dette er et av deres beste album, og det er med dette at de tar musikken deres til nye høyder. Her er det fart fra start til slutt, og det har mer å tilby for hver gang man hører det. Det er også veldig tilgjengelig enten du er en stor fan (og da selvfølgelig allerede kjenner dette albumet), eller ikke har hørt så mye på dem.

Into the Great Wide Open
Tom Petty and the Heartbreakers
1991
(foto: MCA Records)

Det er nå over 20 år siden Into the Great Wide Open ble sluppet, men dette albumet er et av de mer tidløse. Tom Petty and the Heartbreakers’ åttende album har et lydbilde som skiller seg fra de andre albumene i katalogen, men har som alltid fengende melodier, gode tekster og mye gitar.

Velkjente «Learning To Fly» setter det hele i gang, og beviser at det enkle ofte er det beste. Videre hører vi «Into The Great Wide Open», der vekslingen mellom vers og refreng utføres på eksemplarisk vis. Disse sangene, og albumet forøvrig, preges av mesterlige koringssekvenser og tekster som tar for seg en rekke menneskelige tema. Etter elgitar-dominerte «All Or Nothin’», klinger den himmelske introen til «All The Wrong Reasons», for så å gi plass til de mer riffbaserte sangene «Out In The Cold» og «Makin’ Some Noise». Som album er det solid, mye på grunn av kombinasjonen av et veldig helhetlig lydbilde og varierte sanger. Avslutningssporet «Built To Last» konkluderer albumet, og etterlater i hvert fall undertegnede med et ønske om å høre mer.

Albumet er velprodusert, der enhver detalj er tatt hensyn til for å skape en atmosfære man kan drømme seg bort i. Det kan også nevnes at albumet egner seg veldig godt til lange bilturer, både på grunn av musikken, men også tekstene som tar oss med til forskjellige steder og landskap. Dersom du er interessert i å høre hva disse musikerne er i stand til live, kan også Mojo og The Live Anthology anbefales.

Ryan Adams
Ryan Adams
2014
(foto: Pax AM)

Ryan Adams er album nummer 14 i rekken fra den produktive artisten ved samme navn. Dette er et av hans mer elektriske album, der det er få elgitarer som ikke har godt med romklang. Likevel bærer den preg av å være laget av en sann singer-songwriter.

Det er kanskje nettopp romklangen som er med på å skape sammenhengen i dette albumet. Sangene er varierte, men det er nesten alltid den stødige rytmegitaren som er selve ryggraden i dem. Allerede i åpningssangen «Gimme Something Good» gjøres dette tydelig, såvel som at dette er et album som ikke opererer med overflødigheter og komplekse arrangementer. Resultatet er et luftig lydbilde der alle instrumentene kan boltre seg i ledig plass, fra den såre «Kim», gjennom fengende «Stay With Me» til stemningsfylte «Shadows», helt til den mer akustiske «Let Go» samler sangene både tekstlig og musikalsk. Tekstene fremstår både direkte og ærlige, og fremføres med den største troverdighet.

Dette er et album som passer seg godt i mange sammenhenger, men nettopp på grunn av det luftige lydbildet fortjener det å bli hørt på gjennom gode høyttalere/headset, slik at selv ikke den svakeste klang får unnslippe. Ryan Adams består kort oppsummert av sterke tekster akkompagnert av et band som lever etter uttrykket «less is more», og fungerer utmerket som en inngangsport til denne tidvis undervurderte artisten.

Spotify-liste med utvalgte sanger

Forfatter:

Markus Engeland
1. klasse