Uansett hvilket år du går på medievitenskap, er sannsynligheten stor for at du har hatt Gustav Borgersen som foreleser. Men forelesninger og seminarer er på ingen måte det eneste som fyller Gustavs arbeidshverdag. Etter noen google-søk ble det tydelig at det er svært mye forskjellig som foregår i arbeidshverdagen til den tidligere masterstudenten i kunsthistorie ved NTNU. Jeg har tatt en prat med Gustav, og snakket med han om hans interesse for kunst, studietid, yrkesliv, hvilke viktige samfunnsutviklinger vi står ovenfor, og medievitenskapelig kunnskap og forskning sitt potensial til å påvirke disse.
Hvor vokste du opp?
– Jeg vokste opp i Trondheim Sentrum og Nord Italia. I Italia bodde jeg i 1994 og 1997 under oppveksten, og senere som kunsthistoriestudent ved blant annet Det Norske Instituttet i Roma, gjennom Universitetet i Oslo. Så jeg har vært mye i Italia både under oppveksten og i studieår, og vet nok mer om Nord-Italia enn jeg vet om Nord-Trøndelag. Da jeg fikk barn for fire år siden flytta jeg fra Trondheim Sentrum, og bor i dag på Byåsen.
Du holder kunstnersamtaler, har vært moderator for kunstdebatter, er kunstkritiker hos både Adressa og magasiner, for å nevne noe. Når fant du ut at nettopp kunst var det du ville jobbe med, og hva inspirerte deg til det?
– Det er jo ikke til å legge skjul på at min far er nylig avgåtte professor Terje Borgersen på instituttet. Og oppveksten i Italia hadde også mye å si. For eksempel i Roma er det jo veldig mange museer og andre ting man har for døra. Vi hadde også mange bildebøker hjemme, så det er noe jeg har vært interessert i fra jeg var ganske liten. Jeg husker også en hendelse da jeg jobbet som sivilarbeider på en barneskole som 18-åring, der læreren diskuterte forskjellen mellom kunstnerne Monet og Manet, og at jeg ble spurt om jeg visste forskjellen på dem. Det kunne jeg ikke svare på, og jeg følte meg litt indignert og irritert over dette fordi jeg følte jeg burde vite svaret på det. Jeg hadde jo sett det i bildebøker og vært interessert i det. Så jeg bestemte meg på en litt trassig måte da for å ta ett år kunsthistorie for å se hvordan det var, og så ballet det på seg.
– Men det er jo litt sånn det er med studier, og hvordan man velger dem. Når man ser tilbake etterpå og på hvorfor man tok de valgene man tok, så er det vel sjeldent at man hører den historien om at «allerede da jeg var sju år visste jeg hva jeg ville bli, og så ble jeg det». Som barn tenkte jeg faktisk lenge at jeg ville bli taxisjåfør. Dette var jo før GPS, og det at man kunne si en adresse til en taxisjåfør og så visste de hvor det var, det var veldig fascinerende for meg. Og nå sitter jeg her og er i kunstfeltet og holder kunstnersamtaler. Så hvordan slike ting blir som de blir er jo gjerne tilfeldigheter. Eller kanskje det ikke er så tilfeldig, at det handler om å være arvelig belastet. Det er vanskelig å si. Man blir jo gjerne mer og mer interessert jo mer man leser også. Jeg skulle ta ett år, så ble det tre år, og så endte jeg opp med å ta fag i Roma, og deretter master. Det ble egentlig bare sånn, og jeg trivdes med det.
På NTNU er det jo mange som har verv og deltidsjobber ved siden av studiene, hva var det du gjorde ved siden av dine studier?
– Det var nærmere masterårene mine at jeg meldte meg til å skrive noen presentasjonstekster for gallerier, og det var dette som opptok det meste av tiden min. Det handlet om å oppsøke diverse miljøer, ikke bare for å få noe sosialt ut av det, men også for å få noe slags faglig, en fot innenfor et miljø. Jeg tenkte at jeg høyst sannsynlig ville ende opp med en slags skrivende situasjon, så jeg hoppet i det. Vi hadde en studentavis/-tv, og jeg holdt på med denne og skrev noen tekster for den om kunstverk. Siden meldte jeg meg til Babel Visningsrom For Kunst ute på Lademoen for å skrive presentasjoner der. I begynnelsen var dette ganske skummelt, siden jeg holdt presentasjoner og utstillingsåpninger hvor jeg parafraserte egen presentasjonstekst. Senere ble jeg med i Babelkomiteen og hjalp til på monteringer og åpninger.
– Jeg hadde tidlig et behov for å prøve ut det jeg studerte i praksis. I vervene jeg hadde prøvde jeg meg på å skrive og presentere. Jeg tror det er ganske viktig for studenter, at teorien vi leser ikke forblir teori man tror bare tilhører noen vindusløse seminarrom på Dragvoll. Det er noe som faktisk handler om livene vi lever, de mediene vi benytter oss av, og teknologien som omgir oss. Teori og praksis bør ikke være adskilte størrelser, man må bygge en bro mellom dem. I kunstfeltet for eksempel, fant jeg at mye av det jeg leste var relevant for min by, og kunne brukes i presentasjonstekster og etter hvert kritikker. At jeg også fikk betalt, det var jo latterlig betalt, men at noen ville betale for en tekst jeg hadde skrevet, det føltes luksuriøst. Det var en terskel, og nå skriver jeg jo hele tiden ved siden av undervisningen og har gjort det i 12 år, og er i økende grad med i kunstnersamtaler og debatter.
Så det var ikke noe hardt definert skille mellom studietid og yrkesliv?
– Nei, det var en ganske glidende overgang. Jeg opplevde ikke noe vakuum da jeg var ferdig med masteren, og jeg hadde allerede etablert et lite nettverk. Jeg tok senere PPU-utdanning, og jobbet i skolen parallelt med de første seminarene og gjesteforelesningene på NTNU i 2011. Og så spurte de mer og mer om undervisning på NTNU.
Du vant Fritt Ord-stipend også?
– Ja, det var utrolig godt. Jeg fikk også barn det samme året, så det kom godt med. Det er veldig viktig med slike satsinger i dag. Medielandskapet har endret seg veldig, aviser skjærer jo bare ned, og det er en stadig større bruk av freelancere. Som freelancer kan du ikke planlegge, man mister jo all forutsigbarhet. Så da hjalp et slikt stipend veldig på. Det var jo også en anerkjennelse for noe jeg hadde jobbet med i mange år, at det er noen som ser at du kanskje har en stemme som har en viss betydning.
Hvilke samfunnsutviklinger er det som bekymrer deg, og hvordan ser du at medievitenskap har potensiale til å bidra med kunnskap og forskning for å styre disse utviklingene?
– Noen eksempler er jo problematikker vi diskuterer i «Skjermmedier» (fag på tredje året i medievitenskap. Red.anm.), som personvern, hvordan man deler seg selv på nett, hvorfor man får den informasjonen man får i fanget, konsekvenser av mediebruk for klimaet, det algoritmestyrte, det personvernsmessige, arkiver og perforeringen mellom privatlivet og det offentlige. Overvåkning som enten er skjult eller mindre skjult, er også en slik utvikling. Hvem gir vi vår informasjon til, om oss, våre rutiner, handlinger og vaner? Slike ting er det verdt å være kritisk til, og ikke bare være naive brukere som tror at disse tjenestene bare er ute etter å hjelpe oss. Man trenger et slikt kritisk perspektiv og folk i samfunnet som påminner om sånt, og det er noe medievitere kan gjøre. Også er det mye som er veldig spennende, for eksempel i forbindelse med kunst og skjerm. Vi er så avhengige av skjermer og digital teknologi, og den preger oss veldig mye.
– Kjendissamfunnet vi lever i er et annet eksempel. Det er så mange konvensjoner som lages i media om hvordan man skal snakke, se ut, det er jo det gamle refrenget. Hva dekkes av nyheter, hva glemmes til fordel for hva? Det er jo mange gamle teoretikere som er høyst aktuelle i dag, som har advart om ting i mange tiår. «Fake news» har jo blitt et ganske tynnslitt begrep, men hvilken troverdighet media har er et viktig tema. Det samme er bruk av mediekanaler og avvisning av disse. Å skulle gå inn i denne tiden og fremtiden med et bevisstløst forhold til medieflaten og bruk av digitale medier, er skummelt. Vi trenger noen som kan gå nærmere etter i sømmene og stille viktige spørsmål. Det er viktig å ikke ta alt for gitt og si at «sånn er det». Det kritiske perspektivet er nok det som fascinerer meg mest innenfor medievitenskapen.
Til slutt: eksamenstiden er like rundt hjørnet, og det er nå noen kanskje tenker at de helst skulle ha lest mer jevnlig. Var du selv alltid i rute med lesingen til eksamenstida?
– Å, det er nå man må velge om man skal være helt ærlig. Neida, jeg kan være helt ærlig å si at jeg alltid har vært veldig glad i å lese, det å være i en bok, en artikkel eller en plate. Jeg trivdes veldig godt med det. Jeg var ikke fremmed for et skippertak i ny og ne, men jeg var i nokså god rute gjennom studietiden.
– Det blir litt annerledes når man skal skrive master, fordi da hender det at man må vente litt på inspirasjon også. Der er det ikke bare å banke ut fakta, du må ha noen vendinger. Da kan det stoppe litt opp, og man kan ikke alltid sitte og jobbe på kommando med det. Det kan ta litt tid.
– Når man sitter og trøkker seg gjennom masse lesing til eksamen, kan det være lett å bli litt forvirra. Men med en gang du får en eksamensformulering får du et spisset blikk, du vet hva du leter etter. Da finner du det som er relevant, og da hjelper det jo selvsagt at du har oversikt over pensum.
– Alt i alt husker jeg studietiden som veldig fin, mye fordi jeg ble mer og mer glad i faget. Det er jo noe med å ha det gøy som student. Ikke bare det å ha mest mulig fest, men også å ha det gøy med faget. Det er viktig med et sosialt miljø pluss en faglig interesse, at det du studerer også er interessant på fritiden, slik at det kan være noe du driver med. Hvis man finner interessen for pensumet tror jeg man får det gøyere. Når man har en god balanse mellom det sosiale og det faglige, da tror jeg man får det best som student.
Forfatter:
Markus Engeland
2. klasse
Foto: Kristina Kirberg
Primetime NTNU 